Denne rapporten drøfter fordelingsvirkninger av norsk klimapolitikk. Litteraturen finner gjennomgående at klimagassavgifter belaster lavinntektsgrupper mer enn høyinntektsgrupper gjennom høyere drivstoff- og strømpriser. Subsidier til nye lavutslippsteknologier benyttes i mindre grad av lavtinntektshusholdninger og kommer også først og fremst de med høye inntekter til gode.

Mens oppfatningen gjerne er at distriktene generelt bærer en større byrde av CO₂-avgifter på drivstoff, er det innbyggere med i kommuner med middels sentralitet som kjører lengst, og som vil få størst kostnadsøkning. Økte drivstoffkostnader vil derfor ha størst belastning for lavinntektshusholdninger i kommuner med middels sentralitet.

For grupperinger etter kjønn, utdanning, etnisitet og inntekt (lønn, kapitalinntekt) er funnene mindre entydige. Kvinner tjener mindre, men menn slipper ut mer klimagasser, og disse faktorene trekker i ulik retning.

Oppdraget er gjennomført under Klima- og miljødepartementets Rammeavtale for klima- og miljøkunnskap.