Sammen med IRIS har Menon utarbeidet en omfattende studie av drivkrefter bak vekst i 47 små og mellomstore byer i Norge over perioden 2000-2014.

Siden årtusenskiftet har en lang rekke små og mellomstore byer i Norge vist imponerende vekst i både befolkning, sysselsetting og verdiskaping. Samlet sett har disse byregionene nå en befolkning på 2,3 millioner innbyggere, hele 10 % mer enn i 2000. I en ny forskningsrapport fra IRIS og Menon avdekker vi hva som gjør at noen byer vokser raskere enn andre. Vi lanserer to hovedforklaringer, samt noen tilleggsforklaringer.

Vi tar hovedforklaringene først: Byregioner som har klart å henge seg på den rivende utviklingen i offshore leverandørindustri og annen naturressursbasert virksomhet (kraft og fisk) kan vise til høyere produktivitetsvekst enn andre byregioner, uavhengig av størrelse. Haugesund har for eksempel hatt langt høyere vekst enn Fredrikstad/Sarpsborg, og Mandal har hatt høyere vekst enn Arendal de siste 10 årene. Dette kommer ikke som noen overraskelse.

Videre viser vi at arbeidsstyrkens utdanningsnivå er utslagsgivende for veksten. Her er Kongsberg et godt eksempel på en byregion med imponerende høy vekst som følge av et kunnskapstungt næringsliv som retter seg mot maritim og offshore. Eigersund har mye offshorerettet næringsliv, men produktivitetsveksten er mer mager, sannsynligvis på grunn av en lavt utdannet arbeidsstyrke. Mens tidligere studier har påpekt at utdanning ikke er så viktig for steders vekst i Norge, tyder våre funn på at utdanning er viktig for byers vekst.

Byregioner med stor andel statlig og fylkeskommunale arbeidsplasser som sykehus, høgskoler, videregående skoler, tilsyn og etater har høyere sysselsettingsvekst enn andre byregioner. En nærmere titt på byregionene, viser at denne positive effekten først og fremst kommer dersom det også finnes mye privat næringsvirksomhet der. Bodø, Førde og til en viss grad Mo i Rana er gode eksempler på dette. De offentlige arbeidsplassene gjør da arbeidsmarkedet mer diversifisert, og det kan bli lettere å finne arbeid for begge voksne i en husholdning. I Tromsø og Lillehammer, der det er mye stat og lite privat næringsliv, er denne effekten sannsynligvis mindre viktig. Dette bør man ha i mente ved ny lokalisering av statlige arbeidsplasser.

Studien viser videre at byregionene som ligger i randsonen rundt Oslo, som Gjøvik, Kongsvinger, Notodden og Halden, sliter med veksten. De ligger for langt unna til å nyte godt av å være en del av storbyregionens arbeidsmarked, men samtidig så nærme at Oslo-regionen stikker av med både folk og bedrifter. I tillegg har flere av disse byene mangel på høyere utdannet arbeidskraft. Ved en markant utbedring av infrastrukturen inn til Oslo kan kanskje disse byene øke veksten.

I byregioner som har høyere vekst enn det man skulle forvente ut fra næringsstruktur og utdanning (f.eks Molde, Ålesund og Stord), ser vi tydelige tegn til at de sosioøkonomiske forholdene er relativt gode. Vi finner lav forekomst av legemeldt sykefravær og lave utbetalinger av sosialstønad. Ledigheten er naturligvis også lav. Byregioner som har tilsvarende lavere vekst enn det næringsstruktur og utdanning tilsier, viser samtidig svake sosioøkonomiske kjennetegn (f.eks Grenland, Kongsvinger og Moss).

For mer om dette temaet. Les rapporten her