Regjeringen har i forslag til boklov foreslått å innføre en regulering av innkjøpsrabatt som begrenser forleggernes (utgivernes) og bokhandlernes (formidlernes) muligheter til å forhandle om prisen som bokhandler skal betale til forlegger for papirbøker under perioden med fastpris. Det foreslås både en maksimal-rabatt og en minimums-rabatt.

Formålet med maksimalsatsen er å sikre at enkelte forlag ikke blir presset til å gi høye rabatter fordi de har begrenset forhandlingsmakt overfor bokhandlene. For at en bestemmelse om maksimalsats skal fungere etter formålet må to kriterier være oppfylt:

1. At mindre forlag som ikke er del av de integrerte konsernene i dag faktisk må gi store rabatter som følge av de integrerte og store bokhandlenes praksis
2. At regelverket som skisseres i § 12 faktisk vil bidra til at mindre og frittstående forlag får økt sin lønnsomhet gjennom å kunne gi lavere innkjøpsrabatter

I dette notatet viser vi at ingen av disse kriteriene er oppfylt. I notatet presenteres tunge argumenter for hvorfor en avanseregulering kan lede til de motsatte av hva målet med en slik ordning er.

De små og uintegrerte forlagene gir ikke en høy rabatt til bokhandel. De siste årene har også lønnsomheten til de mindre forlagene bedret seg markant, og særlig sammenlignet med større forlag. Den forslåtte reguleringen av innkjøpsrabatten vil heller ikke egne seg for å sikre at små og uavhengige forlag oppnår høyere lønnsomhet i fremtiden. Dette er i hovedsak drevet av at det er så å si umulig å sikre seg mot at rabatter ikke realiseres gjennom andre typer avtaler, eksempelvis knyttet til returrett, eksponering av bok i butikk, markedsstøtte/markedspakker etc. Å regulere alle disse forholdene er så godt som umulig. Notatet er skrevet på oppdrag for Bokhandlerforeningen.

Du kan laste ned notatet her.